Seilskip, dampskip og norske emigranter

I årene før den amerikanske borgerkrigen og de første årene etter krigen valgte de fleste norske emigrantene å kjøpe billett på et norsk seilskip som brakte passasjerene direkte fra en norsk havn til Amerika. Etter borgerkrigen ble New York City avløst av Quebec i Canada som hovedhavn. Derfra dro emigrantene videre vestover og inn i Midtvesten i USA. Reisemønsteret endret seg etter 1870. De store transatlantiske dampskipene som seilte fra britiske havner, kunne tilby en langt raskere og billigere reise over Atlanteren. Det tok mindre enn halve tiden å krysse Atlanteren med et dampskip sammenlignet med et seilskip.

Risikoen med å krysse Atlanteren

Antall dødsfall om bord i seilskip hadde vært høy. De fleste passasjerene visste ikke det; de reiste jo bare en gang. Etter hvert som rederier begynte å konkurrere hardt om passasjerene i emigrantfarten, falt prisene betydelig. Om bord i dampskip ble passasjerene i mindre grad utsatt for sjøsyke, sykdom og død. Emigrantene forsto kanskje ikke hvilken risiko for liv og helse de utsatte seg selv og sine nærmeste for om bord på norske seilskip, men de hadde ingen problemer med å forstå billig pris, bedre forhold om bord og bedre mat. Norske skipsredere som hadde deltatt i farten med norske emigranter, kunne ikke lenger konkurrere. I 1868 vedtok dessuten Stortinget en lov om kontroll med transport av utvandring til fremmede verdensdeler.[1]

Dampskipene ble dominerende i emigrasjonsfarten

Overgangen fra seilskip til dampskip i migrasjonsfarten tok ca. femten år. Rundt 1873 var dampskip blitt dominerende i emigrantfarten over Atlanteren fra Europa til USA.[2] Etter hvert økte antall norske emigranter som brukte britiske havner når de skulle krysse Atlanteren. De utenlandske rederiene konkurrerte sterkt seg imellom om passasjertrafikken over Atlanteren; skipsrederier som Allan Line, Cunard Line, American Line, National Line, Inman Line, Guion Line, Dominion Line, State Line og White Star Line etablerte agenturer i Norge.

Wilson Line brakte emigrantene til Hull

De store rederiene var avhengig av at mindre dampskip transporterte emigranter fra europeiske havner til havner i Storbritannia. Ifølge Nicholas J. Evans passerte mer enn 2,2 millioner emigranter fra Danmark, Sverige, Norge, Finland, Tyskland og Russland gjennom havna i Hull mellom 1836 og 1914.[3]

Det britiske selskapet Wilson Line hadde nærmest monopol på matetrafikken mellom Skandinavia og Hull. Fra 1867 hadde Wilson Line en avgang pr. uke fra Christiania til Hull. Vanligvis forlot et dampskip Christiania hver fredag, og som regel var skipet innom Kristiansand. Det kom utallige klager gjennom årene på dårlige forhold om bord og mens de ventet i Hull for dem som hadde de billigste billettene. Men de fleste passasjerene brukte bare Wilson Line en gang i livet, og rederiet brydde seg lite om klagene. Dampskipsruta over Nordsjøen fra Norge til Hull tok vanligvis rundt 52 timer.


[1] «Om Udfærdigelse af en Lov om Kontrol med Befordring af Udvandrere til fremmede Verdensdele», Ot. Prp. No 27, 1868, Stortingsforhandlignene 1868..
[2] For en grundig diskusjon av dødsratene i atlantisk migrasjonsfart, se Raymond L. Cohn, “Mortality on Immigrant Voyages to New York, 1836-1853”, The Journal of Economic History, Vol. 44, No. 2. (June 1984), s. 289-300; Raymond L. Cohn, “The Transition from Sail to Steam in Immigration to the United States”, The Journal of Economic History, Vol. 65, No. 2. (June 2005), s. 469-495.
[3
] Nicholas J. Evans, “Indirect Passage from Europe. Transmigration via the UK, 1836-1914, Journal of Maritime Research, Volume 3, No. 1, 2001, s. 70-84.

Rull til toppen