Cleng Peerson dro vestover våren 1833

Våren 1833, så fort isen brøt opp på Lake Erie og Lake Michigan, dro Cleng Peerson vestover for å undersøke om det var bedre jord i de nye statene Michigan, Wisconsin og Illinois. Etter at han kom til den lille landsbyen Chicago, vandret han nordover langs Lake Michigan på velbrukte indianerstier mellom Chicago og Green Bay i Wisconsin. Ved utløpet av Milwaukee-elva kom han til handelsposten til Solomon Juneau. Han hadde drevet handel der siden 1818. Da Peerson møtte ham, var han fortsatt den ledende oppkjøperen av pelsverk fra indianerne i området. Landet var så fullt av skog at det aldri ville egne seg for jordbruk, hevdet Juneau.[1] Cleng stolte på Juneau, snudde og dro sørover til Chicago igjen.

Cleng Peerson var en vandringsmann hele livet. Men det er ingen grunn til å tro at han gikk til fots hele veien fra vestre New York, gjennom sumper og bambuskratt langs sjøkanten i Ohio, Indiana og Illinois til Wisconsin og tilbake til Chicago, for så å ende opp i La Salle County, og at han også gikk til fots derfra tilbake til New York. Det er verdt å minne om at Cleng Peerson vokste opp i Tysvær i Rogaland, en kommune med et utall av små fjorder og viker. Alle nordmenn i hans samtid visste at den mest effektive transportmåten var å bruke båt. Det visste også amerikanerne. De brukte vannveiene når det var mulig.

Våren 1833 reiste Cleng høyst sannsynlig med kanalbåt fra Kendall vest til Buffalo, New York. Siden han og Andrew Stangeland reiste med dampskip fra New York til Albany i 1824 var reisekostnadene på kanalen blitt betydelig redusert. I midten av 1830-årene var det rundt 3000 kanalbåter i drift på Erie-kanalen. Passasjerer på Lake Erie mellom Buffalo og Detroit kunne velge å reise med dampskip eller seilskip; det siste alternativet var billigere enn det første. Cleng besøkte først kvekerne i Farmington utenfor Detroit som han kjente fra Farmington i New York. Hovedveien til Chicago fortsatte sørover i nærheten av Farmingon. Denne veien ble brukt av de fleste i 1830-årene.

Etter at Peerson kom tilbake til Chicago sommeren 1833, fortsatte han til fots i sørvestlig retning. Målet hans var Ottawa i La Salle County. Så tidlig som i 1822 hadde den amerikanske kongressen gjort vedtak om at staten Illinois skulle gis et stort «land grant» for å finansiere byggingen av en ny og banebrytende kanal. Den skulle knytte Lake Michigan og De store sjøene sammen med Mississippi River. I 1830 ble det målt opp og solgt bytomter i Ottawa, hvor den planlagte Illinois & Michigan Canal skulle ende. På grunn av krigen med Black Hawk-indianerne i Illinois og Wisconsin i 1832 kom det aldri noe fart i eiendomssalget.

Våren 1833 var krigen over. Spekulanter og nybyggere sto klar til å rykke inn i de nordlige delene av Illinois. Fortsatt var det ikke truffet noen politisk beslutning om byggingen av Illinois og Michigan-kanalen. Men spekulantene var ivrige etter å sikre seg eiendommer på begge sider av den planlagte kanalen. Det ble forventet at prisen på jorda langs kanalen ville øke langt raskere enn andre steder i Illinois. Cleng Peerson var ingen jordspekulant. Men det er igjen verdt å merke seg at han hadde god teft for områder som ville få økonomisk vekst. Han ledet den første gruppen norske immigranter til vestre New York i 1820-årene under byggeboomen i forbindelse med Erie-kanalen, og i 1833 valgte han jord i La Salle County i Illinois, hvor det snart ble forventet en liknende byggeboom.

Hvorfor dro Cleng Peerson vestover ?

De fleste historikere har gått ut fra at han høyst sannsynlig var ute i oppdrag for nordmenn i Kendall, New York. Theodore C. Blegen konstaterte at Peerson «valgte et sted som kom til å bestemme bostedet for den første norske kolonien i Mississippi-dalen og fikk stor innflytelse på nordmennenes migrasjon mot vest. Han ledet dem til Fox River-regionen, til Mission nær Ottawa i La Salle County i Illinois.»[2]

Carlton Qualey mente det var Peersons «karakteristiske rastløshet som overmannet ham, forsterket av overbevisningen om at vestre New York kanskje ikke var den aller beste plassen i USA for en norsk koloni. Nordmennene hadde opplevd store vanskeligheter de siste åtte årene og dessuten var områdene i vestre New York i ferd med å fylles opp, og dette må ha bidratt til å overbevise ham om at mulighetene der var altfor begrensede.»[3] Flere tiår senere skrev Sarah Peterson, Cleng Peersons niese og datter av slooperen Cornelius Nelson og Clengs søster Kari, til Rasmus B. Anderson at hennes onkel Cleng hadde «lest og hørt mye om det flotte landet i vest og besluttet seg for å dra dit og se landet med egne øyne. Han vendte tilbake og ga glødende beskrivelser av jorda og folk fikk emigrasjonsfeber og flyttet vest. Joseph Fellows eide også land der. Nordmennene fikk kjøpe land for $1.25 pr. acre. Der var det ingen tett skog som måtte hogges ned og brennes før pløying og såing kunne utføres.»[4]

Clengs drøm

Den best kjente og kjære fortellingen om hvorfor Peerson valgte Fox River og La Salle County i Illinois er «Clengs drøm». I 1842/1843 var den senere norsk-amerikanske avisredaktøren Knud Langeland til stede under et møte i Bergen hvor Peerson ga en levende skildring av hvordan han hadde gått til fots i dagevis i sørvestlig retning fra Chicago til han kom til en ås med utsikt over Fox River-dalen. «Nesten død av sult og utmattelse på grunn av sin lange tur gjennom villmarken kastet han seg ned på gresset og takket Gud som hadde ført ham til denne vidunderlige plassen. Styrket i sjelen glemte han sult og plager. Han følte seg som Moses måtte ha gjort da han så utover det forjettede land fra Nebos høyder, dette var landet som var blitt lovet hans folk.»[5] All den stund Langeland og de andre tilhørerne var potensielle emigranter, kommenterte Blegen, gjorde nok Peerson historien mer spennende for å gi tilhørerne et positivt bilde av mulighetene i USA.[6]

Kanskje drømte Cleng om La Salle County i våken tilstand?

Kanskje drømte Cleng drømmen i våken tilstand, skrev Elmer Baldwin i sin historie om La Salle County i 1877. Cleng ble trøtt og la seg ned i skyggen av et tre og sovnet. «Han fikk en drøm mens han sov, hvor den ville prærien ble omvandlet til fruktbart og grøderikt land med korn og hvete i alle varianter samt vidunderlig frukt. Førsteklasses våningshus og låver var spredt utover, hvor det bodde velstående og vel fornøyde familier. Han våknet uthvilt og tok drømmen med seg og fortalte om stedet og drømmen da han kom tilbake til sine landsmenn i New York, og overbeviste dem om å dra sammen med ham til Illinois.»[7]

Den mest plausible forklaringen på hvorfor Cleng Peerson dro vestover og valgte La Salle County og Fox River-dalen, ble presentert av J. Hart Rosdail i boken The Sloopers. Their Ancestry and Posterity, som ble utgitt i 1961. Det kunne vel hende at slooperne ba Peerson om å undersøke om ryktene om god og billig jord i vest var sanne?[8] Han kan også ha gitt seg i kast med turen på grunn av sin velkjente vandrelyst, eller han ble sendt av Joseph Fellows?[9]

Rosdail listet opp flere grunner til at Peerson reiste vestover etter råd fra Fellows. Riktignok var Fellows administrator for det store eiendomsselskapet Pulteney Estates, men han hadde i alle år stått fritt til å drive eiendomsspekulasjoner i egen regi. Fellows hadde betydelig kunnskap om politikk og eiendomshandler på grensen mot indianerne, framholdt Rosdail. Fellows visste godt at de beste jordkjøpene i framtiden ville finne sted i Midtvesten og han var selv interessert i å utnytte mulighetene.

Var det Fellows som sendte Peerson vestover?

Det dristige kanalprosjektet som var planlagt mellom De store sjøene og Mississippi-elva, var godt kjent. Når byggearbeidene kom i gang, ville migranter strømme til området, og i løpet av få år ville all god jord bli tatt. Fellows registrerte i begynnelsen av 1830-årene en tendens til at bønder som eide Pulteney-jord solgte jorda og flyttet vestover. Han innhentet aktivt informasjon om eiendommer og gode kjøp i Michigan, Wisconsin og Illinois.[10]

Fellows hadde kjent Cleng Peerson siden 1824. De to var sammen i New York City da de første norske immigrantene ankom i oktober 1825. Fellows visste at Peerson var en intelligent og skarp observatør med en forbløffende evne til å gjenfortelle det han hadde observert. Fellows personlig kunne ikke være borte fra kontoret i månedsvis. Men han var i høyeste grad interessert i konkret informasjon om jordeiendommer i Vesten. Han stolte på Cleng Peerson, og Peerson hadde ingen økonomiske interesser som kunne komme til å konkurrere med hans egne. Cleng Peerson var konstant nysgjerrig, og det ville være en interessant utfordring for ham å se hvor alle immigrantene endte opp, som fylte kanalbåtene på Erie-kanalen på vei vestover. Fellows forsynte Cleng med informasjon om hvilke steder i Michigan, Wisconsin og Illinois han var mest interessert i. Peerson ble oppfordret til å besøke disse stedene.

Tusenvis av nybyggere var på vei til Michigan

Strømmen av migranter til grenseområdene i vest stoppet nesten helt opp under krigen med Black Hawk-indianerne i Illinois og Wisconsin i 1831 og 1832.[11] Joseph Fellows og andre jordspekulanter forventet at et økende antall migranter ville dra vestover når det ble inngått en fredsavtale med indianerne. En slik avtale ble undertegnet i Chicago den 26. september 1833. En av betingelsene for freden var at indianerne måtte gi fra seg bortimot 1 300 000 acres jord i nordre Illinois. Dette enorme området ville bli åpnet for nybyggere i løpet av kort tid.  

Erie-kanalen hadde vært i drift siden høsten 1824. I sommersesongen seilte dampskip på Lake Erie mellom byene Buffalo og Detroit. Gjennomsnittlig reisetid mellom Buffalo og Detroit var blitt redusert til to og en halv dag og kostet rundt 15 dollar.[12] Detroit ble tidlig en hovedby for de nye migrantene til Michigan.[13]

Det første landkontoret i staten Michigan ble åpnet i Detroit i 1818. Det ble registrert 2860 acres ved dette landkontoret i 1820, som økte til 9332 acres i 1825. Mellom 1830 og 1831 eksploderte salget fra 70 441 acres til 217 943 acres. Salget falt dramatisk på grunn av Black Hawk-krigen og koleraepidemiene i 1832 og 1834. Men i 1835 nådde salget nye og før ukjente høyder. Det ble solgt 405 331 acres det året og nesten en og en halv million acres i 1836.[14]

Finanskrisen i USA i 1837 førte imidlertid til et sammenbrudd i eiendomssalget. Den 10. mai 1837 stanset banker i New York City å betale ut penger fra kundenes bankkonti. En rekke banker kollapset. Bedrifter gikk konkurs, forretninger måtte innstille, og tusenvis av arbeidere mistet arbeidet sitt. Den transatlantiske finanskrisen i 1837 utløste en global depresjon som varte fram til midten av 1840-årene.[15]

Mønsteret for de første bosettingene i La Salle County

Da de første norske immigrantene kom til La Salle County i 1834, bodde det allerede mange nybyggere der. De tidligste bosetterne kom sørfra, fra områder med åser og fjell i Carolina-statene, Virginia, Tennessee, eller Kentucky. De fulgte elvene nordover og inn i Illinois. De hadde sterke handelsforbindelser med New Orleans og den raskt voksende dampbåttrafikken på Mississippi.[16] De første bosetningene i Illinois hadde en klar sørstatskarakter. 

Fox River begynner i Wisconsin og flyter inn i La Salle County på østsiden, mellom landsbyene Northville og Mission. Derfra fortsetter den i sørøstlig retning til Illinois-elva ved Ottawa. De siste kilometerne før Fox River fløt ut i Illinois-elva, var elvebreddene fulle av skog, mens prærien gikk omtrent helt ned til elvebredden noe lenger oppe. De første nybyggerne bosatte seg langs grensene mot skogen. La Salle ble opprettet som eget county vinteren 1830/1831. Det første valget ble holdt i Ottawa den 7. mars 1831.

Black Hawk-krigen brøt ut våren 1831, og befolkningen var dårlig forberedt. Etter at indianerhøvdingen Black Hawk krysset Mississippi nær Rock Island, flyktet nybyggerne fra gårdsbrukene sine.[17] Våren 1832 var indianerne på krigsstien for alvor. All migrasjon stoppet opp. Nybyggere som allerede bodde i området, trakk seg tilbake til større bosettinger lenger sør.

En strøm av nybyggere til La Salle County i 1833

Det året Cleng Peerson første gang satte sin fot i La Salle County, kom det en strøm av nybyggere til La Salle. I 1830, før Black Hawk-krigen, ble det solgt 266 448 acres jord i Illinois. I 1835 fant det sted nesten feberaktige jordkjøp. “Fra 354 010 acres i 1834, skjøt eiendomssalget i været til 2 096 623 acres – en økning på nesten 600 prosent i løpet av ett år!”[18]

Illinois hadde i 1830 en befolkning på 157 445 innbyggere, som økte til 476 183 innbyggere i 1840. «Kjedemigrasjon og gruppemigrasjon gjorde det lett for mange Yankee-er og andre nordfra samt utlendinger å migrere til Illinois, særlig til den nordre delen av staten – den delen som vokste raskest – og de satte et sterkt preg på denne delen».

Opprettelsen av den norske morkolonien i Fox River, Illinois

I 1834 flyttet de første norske familiene fra New York til Illinois. De markerte begynnelsen på opprettelsen av Fox River-kolonien.[19] Blant dem var familiene til Gudmund Hougaas, George Johnson, Jacob Anderson og Andrew (Endre) Dahl så vel som Torsten Olson Bjorland, Niels Thoresen Brastad (Nels Thompson) og Cleng Peerson. Flere kom våren 1835; Ole Olsen Hetletvedt med familie og Daniel (Stensen) Rosdail med familie. Kari Pedersdatter Hersdal, enken etter Cornelius Nelson Hersdal, kom med familien sin i 1836.[20] Broren Cleng hadde allerede kjøpt jord til henne og de syv barna. Nordmennene bosatte seg først i den nordøstre delen av countyet, i townships som Miller og Mission, men enkelte bosatte seg også i Adams, Northville, og Serena.

Cleng Peerson og de norske immigrantene utgjorde knapt en liten bekk i den store migrantelva vestover. Deres amerikanske naboer observerte at nordmennene likte best å holde seg for seg selv i sin egen etniske koloni. De holdt sterkt på det norske språket og norske tradisjoner. Først etter flere tiår viste de vilje til å bli integrert i lokalsamfunnet. Det amerikanske skolesystemet lærte norske immigrantbarn å lese og skrive engelsk.[21]

Nybrottslivet i La Salle County, Illinois

Hverken amerikanske eller norske nybyggere var i stand til å produsere nok mat til familien de første to årene etter at de kom til et nybrott. De måtte kjøpe mat fra nybyggere som allerede produserte mer enn de selv hadde bruk for. De første årene fikk migranter uten klingende mynt sysselsetting som arbeidere for andre, og de fleste tjente nok til å sørge for seg selv og familien. “Farmerne i Illinois hadde aldri opplevd bedre økonomiske tider enn i årene fra Black Hawk-krigen var over og fram til 1837,” observerte Elmer Baldwin.[22] Et rekordstort antall immigranter kom til La Salle i 1836, ikke minst på grunn av at arbeidet på kanalen begynte den 4. juli det året.

Ingen, hverken nordmennene eller andre tidlige nybyggere i La Salle County, fikk offisielt skjøte på eiendommene hvor de slo seg ned. Illinois var fortsatt et territorium, men fulgte systemet for å ta jord slik det var blitt praktisert i Kentucky siden 1810. Myndighetene i Kentucky anerkjente at en bosetter som hadde slått seg ned på et stykke jord, hadde rett til dette jordstykket. Besittelse konstituerte et juridisk krav, og slike krav ble ansett for å være gyldige og kunne selges til andre. Minimumsprisen var $1.25 pr. acre.[23]

Landkontoret i Chicago åpnet i 1835

Først i 1835 kunne nybyggerne i La Salle County registrere  jorda de allerede bodde på.[24] «Chicago lignet på den tiden mest av alt en stor sump. Den siste milen fram til Chicago vasset vi mer eller mindre i vann til knes. Bygningene i Chicago så ut som tømmerhytter som hadde satt seg fast i søla. Vi registrerte jorda vår og dro hjem. Det var et vilt land – fullt av prærieulv, flokker av hjort, flokker av Canada-traner, gjess og ender.»[25]

Joseph Fellows, Cleng Peerson, ja til og med slooperne, visste hvilken fordel det var å eie jord langs en kanal. Da landkontoret i Chicago åpnet i juni 1835, var Joseph Fellows til stede og hjalp de norske immigrantene aktivt med å registrere jorda si. Den 15. juni registrerte Jacob Slogvig 80 acres og Gudmund Haukaas 160 acres i Rutland Township. Cleng Peerson registrerte 80 acres for seg selv i Mission Township den 17. juni, og 80 acres for søsteren Carrie Nelson, enken etter Cornelius Nelson. Den 25. juni kjøpte Cleng ytterligere 80 acres jord. I Miller Township kjøpte Gjert Hovland 160 acres den 17. juni, og samme dag kjøpte Thorstein Olson 80 acres, og Nels Thompson (Thorson) 160 acres. Thorstein Olson kjøpte ytterligere 80 acres, som han solgte videre til Nels Nelson Hersdal den 5. september, men kjøpte nye 80 acres den 16. januar 1836.[26]

Det var eiendomsspekulanter som Joseph Fellows som karret til seg mesteparten av jorda under salget i 1835. Han hjalp nordmennene med å registrere jorda si, men ingen registrerte så mye land som Fellows. I juni 1835 registrerte han mer enn 5000 acres jord i tilknytning til Fox River- bosettingene i sitt eget navn.[27]

På den annen side spilte Fellows en viktig rolle for hvordan de norske immigrantene i Kendall, New York, klarte å bli kvitt gjelda på gårdene sine slik at de kunne flytte til La Salle County. Fellows visste nøyaktig hvor mye hver eneste norsk nybygger skyldte Pulteney Estates og han hjalp nordmennene å komme fri de økonomiske forpliktelsene. Gjennom årenes løp hadde slooperne lagt ned et betydelig arbeid med å felle trær, rydde jord, og lede vekk vannet fra sumpland osv. Sett fra eierens synspunkt hadde eiendommene i området økt i verdi på grunn av alt arbeidet nybyggerne hadde lagt ned. De fikk en takst på eiendommene i 1834, Pulteney Estates kjøpte dem tilbake, og gjenstående gjeld ble trukket ifra. De pengene som ble til overs, kunne de norske immigrantene nå bruke til å finansiere flyttingen og reisen til Illinois. Noen hadde kanskje til og med litt penger igjen til investeringer i sin nye eiendom i Illinois. Fellows spilte en nøkkelrolle for at det ble gjort på denne måten.[28]


[1] Theodore C. Blegen, Norwegian Migration to America, 1931, s. 61. Gunnar Nerheim, I hjertet av Texas. Den ukjente historien om Cleng Peerson og norske immigranter i Texas, Fagbokforlaget, Bergen, 2020, s. 61.
[2] Theodore C. Blegen, Norwegian Migration to America, 1931, s. 61.
[3] Carlton C. Qualey, Norwegian Settlement in the United States, Northfield, Minnesota, 1938, s. 22.
[4] Rasmus B. Anderson, The First Chapter of Norwegian Immigration, 1895, s. 182.
[5] Sitat fra Qualey, Norwegian Settlement, s. 23.
[6] Blegen, Norwegian Migration to America, 1931, s. 61.
[7] Elmer Baldwin, History of La Salle County Illinois. Its Topography, Botany, Natural History, History of the Mound Builders, Indian Tribes, French Explorations and A Sketch of the Pioneer Settlers of each Town to 1840, Rand McNally & Co, Chicago, 1877, s. 164.
[8] J. Hart Rosdail, The Sloopers, Their Ancestry and Posterity, The Norwegian Slooper Society of America, 1961. Photopress, Inc., Broadview IL., 1961.
[9] Rosdail, The Sloopers, s. 62.
[10] Joseph Fellows papers, #4154. Division of Rare and Manuscript Collections, Cornell University Library.
[11] James E. Davis, Frontier Illinois, University of Indiana Press, Bloomington 1998, s. 193–198; Mark Wyman, The Wisconsin Frontier, 1998, s. 145–156.
[12] George N. Fuller, “Settlement of Michigan Territory”, The Mississippi Valley Historical Review, årgang 2, nr. 1, juni 1915, s. 39.
[13] Malcolm J. Rohrbough, The Trans-Appalachian Frontier. People, Societies, and Institutions 1775 – 1850, New York 1978, s. 233.
[14] George N. Fuller, “Settlement of Michigan Territory”, s. 25–55, s. 36.
[15] Peter L. Rousseau, “Jacksonian Monetary Policy, Specie Flows, and the Panic of 1837, Journal of Economic History, årgang 62, nr 2, 2002, s. 457–488; Leland Hamilton Jenks, The Migration of British Capital to 1875, Alfred A. Knopf. New York 1927; Peter Temin, The Jacksonian Economy, W.W. Norton & Company, New York 1969, s. 122–147; Jane Knodell, «Rethinking the Jacksonian Economy: The Impact of the 1832 Bank Veto on Commercial Banking», The Journal of Economic History, årgang 66, nr. 3, september 2006, s. 541-574.
[16] Ray A. Billington, “The Frontier in Illinois history”, Journal of the Illinois Historical Society, Spring 1950, årgang 43, nr. 1, s. 28–45, s. 31.
[17] Baldwin, History of La Salle County Illinois, s. 15, 88.
[18] James E. Davis, Frontier Illinois, 1998, s. 207.
[19] Theodore C. Blegen, Norwegian Migration to America, 1931, s. 62.
[20] Ole Olsen Hetletvedt, født 1797, døde 1854), Daniel (Stensen) Rosdail, født 1779, døde 185), Kari Pedersdatter Hersdal, født 1787, døde 1846. [21] Baldwin, History of La Salle County Illinois, s. 163.
[22] Baldwin, History of La Salle County Illinois, s. 109.
[23] Paul W. Gates, “Tenants of the Log Cabin”, The Mississippi Valley Historical Review, årgang 49, nr. 1, juni 1962, s. 3–31; Roy M. Robbins, “Preemption – A Frontier Triumph, The Mississippi Valley Historical Review, årgang 18, nr. 2, desember 1931, s. 331–349; Paul Wallace Gates, “Southern Investments in Northern Lands Before the Civil War”, The Journal of Southern History, årgang 5, nr 2, mai 1939, s. 155–185.
[24] Douglas K. Meyer, Making the Heartland Quilt: A Geographical History of Settlement and Migration in Early-Nineteenth-Century, Southern Illinois University Press, Carbondale, Ill. 2000, s. 33.
[25] Baldwin, History of La Salle County illinois, s. 126.
[26] A. E. Strand (ed.), A History of the Norwegians of Illinois, John Anderson Publishing Company, Chicago ca. 1905, s. 73–75. 
[27] Landarkivet for LaSalle i Ottawa viser at Fellows kjøpte 4970 acres i townships 34–4, 34–5, og 35–5. Pastor J. J. Wang kom til at Fellows kjøpte i alt 7000 acres.
[28] Bernard Bailyn, The Peopling of British North America. An Introduction, Vintage Books, New York, 1988, s. 81–82.

Rull til toppen