Gode nyheter fra Fox River

I løpet av få år ble Fox River-kolonien i La Salle County, Illinois, selve morkolonien for tusenvis av norske immigranter. Morkoloni betyr i denne sammenhengen at det var dette stedet de fleste norske immigrantene hadde som sitt første mål i USA. Mange ble boende der en tid, før de reiste til en annen og nyere norsk koloni i regionen.

I brev hjem til Norge fra New York klarte slooperne knapt å skjule sin skuffelse over jorda de hadde kjøpt og de dårlige framtidsutsiktene. Tonen i brevene til familie og slektninger i Norge etter at de kom til Fox River, var atskillig mer optimistisk. Ny emigrasjonslyst oppsto i bygdene de hadde forlatt. Jorda og de nye mulighetene i Fox River hørtes forlokkende ut, syntes mange bønder. Noen år med dårlige avlinger i Norge tidlig i 1830-årene styrket beslutningen om å utvandre.

Befolkningspresset på landsbygda økte i takt med reduksjonen i barnedødelighet. Stadig flere norske barn levde opp til konfirmasjonsalderen. Tilbudet på arbeidskraft i jordbrukssamfunnet økte i 1830-årene, og lønnene viste en fallende tendens. Slike faktorer spilte alle en rolle med hensyn til å forsterke emigrasjonslysten.[1]

Det store gjennombruddet for norsk emigrasjon kom i 1836 og 1837

Tyngdepunktet for den tidlige utvandringen lå i Rogaland og Sunnhordland. Emigrasjonen fra den lille kommunen Hjelmeland i Ryfylke i Rogaland kan illustrere prosessen. I Bygdesoge for Hjelmeland kommune forteller Trygve Brandal om Gudmund Sandsberg og familien som dro fra Hjelmeland i 1829. De bosatte seg i Kendall, New York, men flyttet til Mission i La Salle County i 1836.[2] Broren Andreas Sandsberg hjemme i Hjelmeland korresponderte med Gudmund. I et brev til broren i USA, datert 14. mai 1836, fortalte Andreas med undring om en rekke kjente folk i Hjelmeland som hadde besluttet seg for å emigrere. To seilskip fulle med emigranter skulle snart forlate Stavanger og seile til New York. Mange av de som reiste, var blitt sterkt påvirket av historiene Knud Andersson Slogvig fortalte om livet i Amerika da han var hjemme på besøk i Norge i 1835.[3]

Fire emigrantskip dro i 1836 og 1837

Den 25. mai 1836 seilte briggen “Norden” fra Stavanger med 110 passasjerer om bord, og ankom New York den 20. juli. Et par uker senere, den 8. juni, kastet briggen “Den Norske Klippe” loss fra Stavanger med 57 passasjerer om bord og ankom New York den 15. august 1836. Et stort antall blant passasjerene om bord kom fra Hjelmeland – totalt 38 personer, 22 prosent av totalt 167 emigranter.

Neste sesong dro to nye emigrantskip. Barken «Ægir» forlot Bergen den 7. april med 84 passasjerer om bord og ankom New York den 11. juni. Barken «Enigheden» seilte fra Stavanger den 1. juli og ankom New York den 14. september med 91 emigranter om bord, inkludert 23 familier. En gruppe på 41 emigranter som ikke fikk plass, reiste til Hamburg og håpet å finne skipsleilighet derfra til New York.[4] “Med hensyn til størrelse og betydning kan ingen andre grupper i den første generasjonen av norsk immigrasjon måle seg med de 343 passasjerene på disse fire skipene som konstituerte ryggraden av utvandringene i 1836 og 1837,” understreket Henry J. Cadbury.[5] Blant de 62 emigrantene som forlot Hjelmeland mellom 1829 og 1839, var det bare sju ugifte. De øvrige var medlemmer i tolv familier; sju av dem eide egen gård mens de øvrige tilhørte kategorien jordarbeider.

Fram til 1845 spredde utvandringen til USA seg til ni fylker i Norge. Det totale antall som reiste var fortsatt lite; i gjennomsnitt 620 emigranter årlig. Dette var 0,5 emigranter pr. 1000 norske innbyggere. Men det var i disse årene at emigrasjonsfeberen for alvor fikk tak. Antall som utvandret pr. år, økte betydelig mellom 1846 og 1855. I dette tiåret utvandret i gjennomsnitt 3200 personer pr. år; 2,3 pr. 1000. Nye rekorder ble satt i 1853, da 6050 nordmenn emigrerte, og i 1861 da 8900 nordmenn krysset Atlanteren.[6] Mellom 1836 og 1865 var emigrasjonsstrømmen størst fra Rogaland. Fylket hadde gjennom hele perioden den høyeste emigrasjonsraten i landet med 3 personer pr. 1000, mens gjennomsnittsraten for Norge var 1,8 personer pr. 1000.[7]

Grense for hjelp til «nesten»?

Var immigrantene om bord i de fire seilskipene til New York i 1836 og 1837 bedre forberedt på hva som ventet dem etter ankomsten enn immigrantene i 1825 hadde vært? Hadde de en realistisk oppfatning av hvor uhorvelig mange mil det var mellom New York og Fox River – mer enn 1300 km? Hadde de nok penger med seg til å dekke reiseutgiftene fra New York City til Fox River samt penger til å betale for mat, bolig og anskaffelse av utstyr gjennom den første vinteren? De fleste var dårlig forberedt og hadde med seg altfor lite penger. Dette kommer klart fram i flere brev fra kvekerekteparet Lars og Martha Larson i Rochester til Norge høsten 1837.

Nordmennene som reiste vestover på Erie-kanalen, visste at Lars Larson bodde i Rochester. Hva var vel mer naturlig for reisetrøtte, syke og ensomme immigranter enn å be Larson om hjelp? Men Larson-familiens ressurser var ikke uuttømmelige. Tidvis røynte det også hardt på tålmodigheten når så store grupper kom og ba om rom i herberget. Den 11. oktober 1837 skrev Martha Larson nokså frustrert til Elias Tastad, lederen for kvekerne i Stavanger, om den store strømmen av nordmenn som banket på deres dør i Rochester. Tolv nordmenn hadde bedt om hjelp hos dem samme dag, skrev Martha, og de satt nå ved «bordet og spiser kveldsmat.” To uker tidligere hadde mellom 90 og 100 personer bodd i huset deres rundt en uke, og «vi serverte måltider til nesten alle sammen. De fleste har nå reist videre til Illinois.»[8]

Pengelens, kunne ikke et ord engelsk, ingen venner

Lars og Martha Larson hjalp sine landsmenn med mat og tak over hodet så godt de kunne. De forsøkte til og med å finne betalt arbeid til dem. De var gode kvekere og ønsket å hjelpe, men ble helt overveldet over i hvor stor grad immigrantene hadde overlatt til skjebnen å ta seg av reisen deres.

Nykommerne var som regel totalt uforberedt på hva slags situasjoner de ville møte på den andre siden av Atlanteren. «Folk som har godt levebrød i Norge burde bli der de er,» framholdt Martha. «Når de kommer hit er de fleste av dem pengelens, de kan ikke et ord engelsk, og har ingen venner. De har liten eller ingen tålmodighet. Elias, jeg ber deg som venn at du ikke må gi noen råd om å emigrere som ikke kan ta vare på seg selv. Praktisk talt alle kommer til oss for hjelp og vi makter ikke å hjelpe så mange!”[9] Tidligere samme dag hadde Martha gått “rundt i byen og prøvd å finne arbeid til dem og Lars hadde tatt med flere ut på landsbygda for å prøve å finne arbeid der.”

Billetten over Atlanteren var bare begynnelsen

Samme måned skrev Lars Larson et brev til Norge om samme tema. Brevet ble senere trykt i Stavanger Amtstidende. Immigrantene syntes å være helt uforberedt på situasjonen som møtte dem i USA. Billetten over Atlanteren var bare begynnelsen på alle utgiftene utvandrerne ville få før de nådde bestemmelsesstedet. Enorme avstander skulle tilbakelegges før de nådde La Salle County. Det kostet dessuten penger å etablere seg og bygge hus. Mange blant immigrantene i 1836 og 1837 var allerede helt pengelens ved ankomsten i New York. “Hvis ikke den norske og svenske konsulen hadde vært så snill med å hjelpe dem med penger, ville de vært meget ille ute,” fortalte Lars.

Det siste skipet fra Stavanger i 1837 brakte med seg 91 nordmenn. De fleste blant dem endte opp på dørstokken hos familien Larson. Etter tre dager ble tretti av dem sendt videre til Illinois. På det tidspunktet brevet ble skrevet, var resten av gruppen “fortsatt i huset mitt sammen med tolv nye immigranter som ankom dagen etter de første, og som jeg huser i en av båtene mine.”

Immigrantene kunne ikke engelsk, og de hadde ingen som kunne føre ordet for seg i møter med myndigheter eller kjøpmenn. De ble lett lurt opp i stry. I Rochester prøvde Lars dag etter dag å skaffe immigrantene arbeid, men i det øyeblikk arbeidsgivere forsto at de ikke kunne et ord engelsk, ble de sendt tilbake til Larson.[10] Deler av brevet hans i Stavanger Adresseavis ble senere trykt i den nasjonale avisen Rigstidende den 4. januar 1838.

Hva kostet det å bygge hus, driftsbygninger, og å kjøpe en melkeku og hest?

Førsteprioritet for alle nybyggere som kom til La Salle County, også Yankee-er, var å skaffe seg tak over hodet før snø og frost satte inn. Hvis de kjente naboer i nærheten av stedet de hadde tatt jord, kunne de håpe på at de ville bli tilbudt å bo hos dem noen uker. Et enormt arbeid måtte legges ned for å felle trær og fjerne røtter før jorda kunne pløyes.[11]

Den første avlingen var vanligvis mais. Prærie som ble pløyd første gang i juni, kunne sås med hvete i september, eller mais og havre kunne sås neste vår. Etter at kornet var kommet i jorda, kunne det være fornuftig å bygge hønsehus som kunne stenges om natten slik at høns og kyllinger ikke ble tatt av ugler, rev og ulv. Grisene måtte også ha en viss beskyttelse. Kyr og okser beitet fritt på prærien, men en innhengning var nødvendig for kyrne om natten og kalvene om dagen.[12]

Uforberedt på malaria

De norske immigrantene fikk alvorlige sykdommer som de ikke kjente fra før. Når skogen var hogd ned og jorda vendt første gang, begynte sesongen for feber og malaria. «Det første angrepet av malaria var som regel det verste. De første sesongene etter at nybyggerne kom til La Salle County, var hele nabolag sengeliggende på samme tid,» skrev Baldwin. Når en eller to personer var mer heldige enn de øvrige, besøkte de hushold hvor alle lå til sengs. «De ga dem medisin, plasserte friskt vann og mat ved sengen, og sist, men ikke minst, tømte de dopøsen, for så å vende tilbake til eget hus og ta seg av de syke i egen familie.”[13] Sykdommen ble også kalt skjelvefeber, gallefeber eller høstfeber. Den syke opplevde store svingninger i kroppstemperaturen, fra høy feber til sterke frysninger.

Malaria var en fryktet sykdom på grunn av dens virkning på kropp og sjel. I mange tilfeller endte sykdommen med døden. Sykdommen dukket vanligvis opp på sensommeren og tidlig om høsten. Det var få tilfeller av malaria etter at den første harde frosten satte inn, og om våren og forsommeren var de fleste friske. I vårløsningen gikk elver og bekker over sine bredder og vannet ble liggende i lavtliggende områder og sumper. Når slike steder tørket opp i varmen i juli og august, ble de en yngleplass for mygg og sykdom.[14] Sykdommen undergravde folks helse og motstandskraft og fikk også negative følger for økonomien. Spebarn, barn under fem år, og folk i sørstatene var mest utsatt.[15]

Utbredelsen av malaria i USA

Alle steder hvor de nye immigrantene bosatte seg, konstaterte Fiametta Rocco i boken Quinine. Malaria and the Quest for a Cure That Changed the World, «over Allegheny-fjellene, over de Store Sjøene, langs Grand River, i området rundt Rideau-kanalen og inn i øvre Canada – fulgte malariaen med.» Sykdommen spredte seg fra statene langs Atlanterhavskysten til Kentucky, Tennessee, Alabama, Mississippi, Arkansas og nordre Louisiana. «Rundt 1850 var omtrent hele USA en eneste stor tumleplass for malaria, unntatt i Maine og nordre deler av Wisconsin og Minnesota.»[16]

La Salle County ble hardt rammet av malaria høsten 1835. I 1838 var det mer sykdom og flere malariadødsfall enn i noe annet år siden de første hvite nybyggerne bosatte seg i området.[17] Byggingen av den vestre delen av Illinois og Michigan-kanalen mellom Seneca og La Salle, en strekning på ca. 50 km, begynte i 1836. En rekke irske kanalarbeidere som arbeidet med graving av kanalen, ble hardt rammet av malariafeberen i 1838.[18]

Ægir-immigrantene valgte feil

De norske immigrantene som kom til Fox River i 1836 og 1837, hadde svært liten kunnskap om malaria og mange døde. Verst rammet ble immigrantene om bord i «Ægir» i 1837. Da de kom til Chicago, fikk de høre at Fox River-dalen var et sykdomshull. De ble redde og valgte i stedet å følge et råd om å bosette seg i Beaver Creek i Iroquois County, ca. 110 km sør for Chicago. Ole Rynning og tre andre reiste dit for å gjøre seg kjent med forholdene. Konklusjonen var at det så bra ut og ca. femti norske immigranter valgte å følge Rynning til Beaver Creek.

Neste vår etter vårløsningen viste det seg at de hadde valgt jord i sumpområder, som ble en yngleplass for myggen. Det ble «gjort en tragisk feilvurdering», skrev Blegen. «Jorda de valgte på sensommeren året før, viste seg neste vår å ligge meget lavt. På grunn av det høye og tørre graset hadde de ikke sett dette. Da våren kom, ble den lavtliggende jorda oversvømmet og de uheldige norske kolonistene befant seg i store vanskeligheter.»[19] Det oppsto en alvorlig feberepidemi. I en periode døde det nordmenn nesten hver eneste dag. Ole Rynning var blant dem som døde høsten 1838. Flere blant dem som overlevde, flyttet til La Salle County våren 1839.

Morkolonier og nye søsterkolonier

Etter at finanskrisen brøt ut i USA i mai 1837 gikk det ikke så lang tid før familie og venner i Norge fikk Amerikabrev hvor krisen ble omtalt. Emigrasjonen fra Norge stoppet nesten helt opp. I 1839 ble arbeidet på kanalen i La Salle County redusert til et minimum. Den økonomiske depresjonen i USA varte fram til midten av 1840-årene. Selv om det var dårlige tider, og selv om folk ytterst sjelden hadde penger mellom hendene, var det som regel nok mat – brød, kjøtt, viltkjøtt, præriehøns og grønnsaker.[20] Nordmenn som allerede bodde i La Salle, forsøkte å hjelpe nye immigranter så godt de kunne ved å gi dem husly og mat. De prøvde også å hjelpe dem å finne arbeid. Selv om folk hadde arbeid som burde utføres, hadde de ikke penger til å betale arbeidere.

Clengs rolle ved etableringen av Fox River-kolonien var minst like stor som hans rolle i New York i 1825, kanskje større. På grunn av de mange nye immigrantene som kom til Fox River i 1836 og 1837, ble Cleng Peerson oppfordret til å finne et sted for en ny norsk koloni. Denne gangen dro han sørover. Stedet som ble valgt, lå i Shelby County i nordøstre Missouri, ca. 80 km vest for Palmyra.[21] I mars 1837 reiste en gruppe på tolv til fjorten personer dit under ledelse av Cleng Peerson, Jacob og Knud Anderson Slogvig, og Andrew Simonson.[22]

Shelby County, Missouri

Familien til John Norboe var i april 1837 klar til å flytte til den norske kolonien i Shelby County, Missouri. Nordboe solgte gården i La Salle County for 400 dollar.[23] En større gruppe immigranter kom til Shelby County direkte fra Norge i 1839. Rasmus B. Anderson hevdet at Cleng kjøpte 80 acres jord i Shelby County for å kunne rekruttere folk til kolonien sin da han reiste tilbake til Norge i 1838 og at han i 1839 brakte med seg en gruppe immigranter tilbake til Missouri.[24] I artikkelen om Cleng Peerson i 1921 var Theodore C. Blegen av samme oppfatning.[25] Men ved utgivelsen av boken sin i 1931 hadde Blegen endret syn. Det fantes ikke skriftlige kilder som kunne belegge at Cleng hadde vært tilbake i Norge i 1838, bare muntlige.

I mellomtiden hadde Blegen lest det lille skriftet Peter Testmann skrev etter at han vendte tilbake til Norge fra USA i 1839. Peerson var ikke i Norge i 1838, men han var i New York City. Der møtte han og «overtalte en gruppe nylig ankomne immigranter, inkludert Peter og Wilhelm Testman, til å følge ham vestover. Den lille gruppen hadde reist via Bremen.»[26] En artikkel om nordmenn i Missouri ble trykt i Stavanger Amtstidende og Adresseavis den 1. februar 1839.

Staten Missouri var “utmærket skjøn og herlig”

Tre brødre Testman fra Stavanger – Peter, William og Hans samt tre andre nordmenn – seilte fra Stavanger til Bremen i mai 1838, krysset Atlanteren om bord i et skip fra Bremen til New York og ankom der tidlig i august. «Dagen før vor Afreise fra New York», skrev Peter Testman, «traf vi en af vore Landsmænd, som var af de første Udvandrede fra den vestlige Kant af Norge. Han var nu just paa en Reise fra de vestligste Stater, og skulde vende hjem igjen. Han opmuntrede os til at følge sig, og beskrev Staten Missouri, hvor han boer, som udmærket skjøn og herlig. Vi samtykkede i at følge ham derhen, og jeg især af den Aarsag, for i ham at faae en Veiviser og Tolk, da han var meget bereist i alle de nordlige Stater og talede temmelig flydende Engelsk.ˮ[27] «Landsmannen» de traff i New York City var Cleng Peerson. Han kunne knapt ha rukket å reise til Norge i 1838 og vende tilbake til Midtvesten og være tilbake i New York igjen tidlig i august 1838.

Den norske kolonien i Sugar Creek, Lee County, Iowa

Det viste seg snart at jorda i Shelby County var en skuffelse. I 1839 dro flere av de norske immigrantene i Shelby nordover. De bosatte seg i den nye norske kolonien ved Sugar Creek i Lee County i sørøstre Iowa.[28] Peerson var enig i at det var riktig å flytte og fulgte med nordover. Sugar Creek-kolonien lå i den søndre delen av Lee County i et av de mest skogkledde områdene i staten Iowa. Mississippi-elva markerte østgrensen for county-et og Des Moines-elva markerte vestgrensen. Hverken bosettingene i Shelby County eller ved Sugar Creek i Iowa trakk til seg noen sterk strøm av norske immigranter.

Relativt lite er kjent om hva Cleng Peerson foretok seg i årene fra han flyttet til Lee County i Iowa og til han i 1847 gikk inn i den svenske Eric Jansson-sekten som bygde opp Bishop Hill-kolonien i Henry County i Illinois. Han var tilbake i Norge i andre halvår i 1842. Faren var gammel og syk og Cleng ønsket å besøke ham før han døde. Han døde imidlertid i 1841, før Cleng hadde reist fra USA. Cleng deltok under arveoppgjøret etter faren og vendte tilbake til Midvesten i 1843.


[1] Utvandringsstatistikk, Norwegian Official Statistics, VII.25, published by the Norwegian Interior Ministry, Kristiania 1921, s. 5.
[2] Rasmus B. Anderson, The First Chapter of Norwegian Immigration, s. 135.
[3] Trygve Brandal, Hjelmeland. Bygdesoge 1800–1990, Hjelmeland kommune 1994, s. 30.
[4] Stavanger Adresseavis, 27. mai 1836; Stavanger Adresseavis, 7. juni 1837; Stavanger Adresseavis, 13. oktober 1837.
[5] Henry J. Cadbury, “Four Immigrant Shiploads of 1836 and 1837”, NAHA, årgang 2, 1927, s. 20.
[6] Utvandringsstatistikk, Norwegian Official Statistics, VII.25, utgitt av Indredepartementet, Kristiania 1921, s. 5–6.
[7] Nils Olav Østrem, Den store utferda. Utvandring frå Skjold og Vats til Amerika 1837 – 1914, Oslo 2015, s. 78.
[8] Sitat Richard L. Canuteson, “Lars and Martha Larson: “We Do What We Can for Them”, NAHA, årgang 25, 1972, s. 142.
[9] Richard L. Canuteson, “Lars and Martha Larson, s. 143.
[10] Richard L. Canuteson, “Lars and Martha Larson”, s. 161.
[11] Baldwin, History of La Salle County Illinois, s. 137.
[12] Baldwin, History of La Salle County Illinois, s. 137. [13] Baldwin, History of La Salle County Illinois, s. 156.
[14] Baldwin, History of La Salle County Illinois, s. 157.
[15] Sok Chul Hong, «The Burden of Early Exposure to Malaria in the United States, 1850–1860: Malnutrition and Immune Disorders”, The Journal of Economic History, årgang 67, nr. 4, desember 2007, s. 1001–1035; R. H. von Ezdorf, “Malaria in the United States: Its Prevalence and Geographic Distribution”, Public Health Reports, årgang 30, nr. 22, 28. mai 1915, s. 1603–1624.
[16] Fiametta Rocco. Quinine. Malaria and the Quest for a Cure That Changed the World, New York 2003, s. 172, 173.
[17] Baldwin, History of La Salle County Illinois, s. 159.
[18] Ryan Dearinger, The Filth of Progress. Immigrants, Americans, and the Building of Canals and Railroads in the West, University of California Press, Oakland, California, 2016, s. 67–71.
[19] Blegen, Norwegian Migration to America, 1931, s. 92.
[20] Baldwin, History of La Salle County Illinois, s. 176.
[21] Theodore C. Blegen, “Cleng Peerson and Norwegian Immigration”, Mississippi Valley Historical Review, årgang 7, nr. 4, s. 321; Theodore C. Blegen, Norwegian Migration to America, 1931, s. 112.
[22] Anderson, The First Chapter of Norwegian Immigration, s. 186.
[23] Hovdhaugen, op. cit., s. 41; Arne Odd Johnsen, “Johannes Nordboe and Norwegian Immigration”, NAHA, årgang 8.
[24] Anderson, The First Chapter of Norwegian Immigration, s. 187.
[25] Blegen, op. cit., 1921, s. 321, stolte på Anderson på dette punktet.
[26] Theodore C. Blegen, Norwegian Migration to America, 1931, s. 113.
[27] Peter Testman’s Account of his Experiences in North America, oversatt og redigert av Theodore C. Blegen, utgitt av NAHA, Northfield, Minnesota 1927, s. 10. Originaltittelen var: Peter Testman, Kort Beskrivelse over de vigtigste Erfaringer under et ophold i Nord-America og paa flere dermed forbundne Reiser, utgit av L. C. Kielland, Stavanger 1839, s. 4.
[28] Theodore C. Blegen, “Cleng Peerson and Norwegian Immigration”, s. 321.

Rull til toppen