Selvforsyning i Bosque før borgerkrigen

BIlde av Texas statsblomst, bluebonnets.
Ville blomster dekker hele enger i det sentrale Texas hver vår
Den fargerike, røde Indian Paintbrush lyser opp i en eng av Bluebonnets i Bosque, Texas.

De norske immigrantene som kom til Bosque i mars og april 1854 gledet seg over landskapet. Våren var i full blomst, og mange steder var markene omtrent helt dekket av bluebonnets, en liten blå og hvit lupin, ispedd indiansk paintbrush.[1] 

Det som virkelig hastet, var å få sådd korn og plantet mais slik at de kunne høste store nok avlinger til å kunne fø folk og fe gjennom den første vinteren. Selvforsyning var en dyd av nødvendighet, og det de var vant med hjemmefra. Årstidene var forskjellige fra Norge. Pløying og såing begynte mange uker tidligere, og følgelig begynte høsting og tresking også mange uker før. Alle nybyggerne i Bosque drev selvforsyningsjordbruk.

Dyrking av mais var viktigst

Mais var den viktigste kilden for mat til mennesker og husdyr i Texas. En mann kunne lett dyrke tjue acres mais. Vanligvis ble den første maisen plantet i midten av februar. Mais til mat ble gjerne plantet i skråninger mens mais til dyrefôr ble plantet i lavere lende. Det ble som regel luket tre ganger mellom maisradene før bladverket sprang ut, og mest hektisk var det i mai og juni. Den endelige maishøstingen fant sted i september og oktober.[2] 

Maiskolbene ble høstet for hånd og fraktet med vogn dit de skulle oppbevares. Det ble høstet 40 til 80 bushels pr. acre avhengig av været i vekstperioden. Maisavlingen var like viktig i nordmennenes hushold som hos alle andre. Det ble også produsert noe rug, men dobbelt så mye havre. Noen ganger ble overskuddet solgt, men transportkostnadene var ofte for store til at det var lønnsomt. I Bosque county ble det produsert mer enn 25 000 bushels mais i 1860.[3]

Hveten vokste villig

Det som gledet de norske bøndene mest, var at hveten vokste så villig. I 1860 ble det produsert 5130 bushels hvete i Bosque, og nordmennene var blant de største produsentene. Vinterhvete ble sådd i september og oktober, etter at maisen var kommet i hus, og ofte ble det sådd hvete der hvor maisen nettopp var blitt høstet. Kornet ble sådd så jevnt som mulig utover åkeren og ble deretter pløyd ned i jorda eller harvet ned. Det ble sådd ca. en bushel pr. acre. Etter at kornet var i jorda, ble det ikke gjort mer før hveten var moden og klar for skjæring.

Sammenlignet med kornproduksjonen i Norge, var det lite arbeid med å produsere hvete i Texas. En mann kunne dyrke 25 acres, og totalt arbeid pr. år lå mellom en måned til seks uker. To til tre uker gikk med til forberedelse av åkeren og såing, og omtrent det samme under innhøstingen. Hvis vinterhveten sviktet, kunne det bli aktuelt å så vårhvete i februar eller mars. Vinterhveten i Bosque var som regel moden for skjæring i slutten av mai eller begynnelsen av juni. Hveten ble skåret med sigd eller ljå. Mange hender gikk bak og knyttet kornband, som ble satt opp til tørking. På det jevne lå avkastningen rundt tjue bushels hvete pr. acre. Den viktigste kilden til klingende mynt for nordmenn i Bosque county før borgerkrigen var salg av hvete i Waco.

Havre, bønner og søtpoteter

De fleste farmere dyrket også havre, bønner og andre belgfrukter til eget bruk. Det ble ikke dyrket særlig med poteter. En ny plante som nordmennene allerede hadde fått smaken på i øst-Texas, var søtpoteter. Det var spanjolene som først begynte å dyrke søtpoteter i Texas. Plantingen begynte i april og varte ut juni. Innhøstingen begynte i august og kunne vare til slutten av oktober og begynnelsen av november. Søtpoteter ble først og fremst dyrket til hjemmebruk.

De norske bøndene i Norse begynte med lite kapital

Sammenlignet med sine velstående amerikanske naboer hadde de norske immigrantene i Bosque lite kapital med seg til å bygge boliger og driftsbygninger. De eide sin egen jord, men det tok mange år å dyrke jorda og sette opp hus og driftsbygninger. De største bøndene, rancherne og slaveeierne i Texas hadde alle brakt med seg betydelig kapital fra de amerikanske statene de opprinnelig kom i fra. I tillegg til rene penger hadde de med seg slaver de hadde kjøpt eller arvet. Det manuelle arbeidet ble utført av slavene. De norske immigrantene gjorde alt manuelt arbeid selv. Deres amerikanske naboer hadde klare konkurransefortrinn.

Jordbrukstellingen i Bosque i 1860 og de norske

De norske immigrantene hadde med seg en kultur for hardt arbeid, og både kvinner og menn deltok aktivt i selvforsyningen. Nydyrking av jord kan være en grei målestokk på en dyktig bonde. Hvem blant de norske nybyggerne i Bosque mellom 1854 og 1860 dyrket mest jord, og hvem bygde opp den største buskapen? De fleste som kom i 1854, hadde ca. 320 acres jord. Ingen av dem eide eller leide slaver til å dyrke jorda for seg.

Enkelte blant nybyggerne hadde barn som lærte å pløye i sju–åtte-års-alderen, og bidro gjennom det til å øke familiens totale arbeidskapasitet. Noen hadde kanskje også såpass mye penger at de kunne leie en nylig ankommet norsk immigrant til å pløye og dyrke jord for seg.

Ved jordbrukstellingen i Texas i 1860 ble det registrert hvor mye jord den enkelte husholder eide, hvor mye av jorda som var oppdyrket, og hvor mye som fortsatt var udyrket.

Hvem blant de norske dyrket mest jord?

I 1860 var det 85 farmer/rancher i Bosque. Den blant nordmennene som hadde dyrket mest jord i 1860 var Hendrik Dahl. Mellom 1854, da familien bosatte seg, og til 1860, dyrket Dahl 100 acres, men hadde fortsatt 290 acres udyrket jord. Deretter fulgte Poul Poulsen, som kom i 1857, og Carl Questad. De hadde begge dyrket 80 acres. Poulsen hadde fortsatt 238 acres igjen å dyrke og Questad 266 acres.

Åkrene på gården til hedmaarkingen Carl QUestad i Norse-distriktet, Bosque County, Tx.
Utsikt fra gården til hedmarkingene Carl og Sedsel Questad i Norse-distriktet, Bosque County, Texas. Åkrene deres strakte seg nedover fra husene, og var omkranset av grønne hekker og bekken Gary Creek.

Canute Canuteson hadde bare dyrket 50 acres og hadde fortsatt 213 acres udyrket jord, fulgt av Ole Pierson med 40 acres dyrket jord og 280 acres udyrket jord. Berger Rogstad hadde bare dyrket 30 acres og 290 acres var fortsatt udyrket. John Ringnes hadde dyrket 20 acres og 300 acres var fortsatt udyrket, Bersvend Swenson 18 acres dyrket og 143 acres udyrket, Ole Canuteson 16 acres dyrket og 213 udyrket, Neill Swenson 15 acres dyrket og 145 acres udyrket, Jens Jenson 13 acres dyrket og 307 acres udyrket, og Ovee Colwick 9 acres dyrket og 148 acres udyrket.[4]

Hvem hadde mest buskap blant de norske?

Carl Questad registrerte merket sitt, med en beskrivelse av øremerkingen av kveget, hos lokale myndigheter.

Størrelsen på buskapen ble tillagt stor vekt overalt i Texas, og særlig i grenseområdene. De norske immigrantene lærte fort betydningen av å bygge opp husdyrbesetningene sine.

Carl Questads bumerke i Texas
Carl Questads bumerke i Texas.

Ifølge jordbrukstellingen var det igjen Hendrick Dahl som toppet listen med buskap verdt $ 1454, fulgt av Carl Questad som eide buskap verdt $ 1330, John Ringnes med $ 888, Berger Rogstad med $ 838, Ole Pierson $ 820, Ole Canuteson $ 740, Canute Canuteson $ 725, Poul Paulson $ 500, Jens Jenson $ 340, B. Swensson $ 270, Nils Swenson $ 180, og Ovee Colwick $ 41.

Ole Canuteson viste store mekaniske ferdigheter

Det er overraskende at Ole Canuteson, som bosatte seg i Bosque County 1854, ikke hadde dyrket mer enn 16 acres på seks år. Å være en dyktig bonde var åpenbart ikke hans store drøm i livet. Han hadde inntekter fra en landhandel han drev. Men arbeidet han likte best, utførte han i smia. Han var en sentral person i den norske kolonien og en mekanisk innovatør.[5]

Allerede før 1860 var selvbindere og treskeverk blitt introdusert i de store hvete-countyene i Texas. Så fort gikk det ikke i Bosque. Under borgerkrigen kom naboene til Ole Canuteson og ba ham om å lage både sjølbindere og treskeverk. Rett etter borgerkrigen anskaffet de mest driftige blant de norske bøndene i Bosque seg fabrikkproduserte sjølbindere og treskeverk.


[1] I 1901 vedtok Kongressen i Texas at bluebonnets, Lupinus subcarnosus, skulle være statsblomsten. De to dominerende bluebonnet-typene vokser bare naturlig i Texas og ingen andre steder i verden. Campbell og Lynn Loughmiller, Texas Wildflowers. A Field Guide, University of Texas Press, Austin, 6th paperback printing 1992.
[2] C. Allan Jones, Texas Roots. Agriculture and Rural Life before the Civil War, Texas A&M University Press, College Station, 2005.
[3] Agriculture of the United States in 1860; Compiled from the Original Returns of the Eighth Census, Government Printing Office, Washington 1864.
[4] Texas 1860 Agricultural Census, bind 1, transskribert og sammenstilt av Linda L. Green, Willow Bend Books, 2008.
[5] Gunnar Nerheim, I hjertet av Texas. Den ukjente historien om Cleng Peerson og norske immigranter i Texas, Fagbokforlaget, Bergen, 2020, s. 271-278.

Scroll to Top