Hvite nybyggere i Texas som bosatte seg på grensen mot indianerne, opplevde indianerraid før borgerkrigen og etter borgerkrigen. Under slike raid hendte det at indianerne drepte voksne menn, og tok til fange kvinner og barn. Antall indianerangrep økte under borgerkrigen og fortsatte med full styrke de første årene etter. De mest voldsomme sammenstøtene fant sted mellom indianere og hvite nybyggere; i mindre grad mellom indianere og soldater.
Det tradisjonelle synet på indianerne
En av grunnsteinene i texanernes selvbilde var tuftet på fortellingen om hvordan nybyggerne i Texas i det 19. århundre forsvarte seg mot og beseiret angrep fra prærieindianerne. Før, under og etter borgerkrigen hadde comanchene og deres allierte Kiowa-indianerne fortsatt fullt herredømme over prærien. Raid og trefninger var en viktig del av indianerkulturen. De var en viktig kilde til prestisje og ære blant indianerkrigere.
De fleste hvite nybyggerne våget ikke å bosette seg i indianerterritoriet. Comanche- og Kiowa-indianere var kjent for å torturere fanger og lemleste likene, og de bortførte ofte hvite kvinner og barn.
Comanchene tok tilbake store områder under borgerkrigen
Under borgerkrigen gjenerobret Comanchene enorme landområder som de fra gammelt av betraktet som sine. I de første etterkrigsårene kontrollerte Comanchene områdene fra søndre delen av staten Kansas, vest til Pecos River i New Mexico, sør til den tyske immigrantbyen Fredricksburg, Texas, og nord til 98de meridian. Indianerne raidet områder i vest og nord og ødela nybyggernes buskap og gårder, og dro av gårde med hestene deres.
Fra sommeren 1865 hadde De Forente Staters hær hendene fulle med å holde sivil orden i sørstatene og forhindre at tidligere slaver ble lynsjet. Det var ikke mannskap til å styrke fortene i vest Texas mot indianerne. De var blitt forlatt i 1861. Indianerne utnyttet fraværet av soldater til å raide nybyggere langs en linje fra Red River i nord til Waco i vest.[1]
Nytt syn på indianerne
I den prisbelønte boken The Texas Indians fra 2004 understreker David La Vere at indianerne i Texas hverken var «edle ville» eller «røde djevler». De var mennesker med sine egne religiøse forestillinger, politiske strukturer, slektskapsnettverk, økonomiske strategier og gjensidighetsforpliktelser.[2] I analysen av indianernes historie i Texas forsøkte han å unngå gammeldagse og rasistisk fargede klassifikasjoner og avmystifisere indianernes adferd ved å fjerne stereotypier fra språkbruken.[3]
Indianerraid og gjengjeldelse
Nesten hvert eneste lokalsamfunn i Texas vest for Waco mellom 1840 og 1880 opplevde indianerraid. Å raide fremmede, folk som ikke tilhørte ens egen stamme, hadde lange tradisjoner blant indianerne. Raid var dessuten en viktig del av indianernes økonomiske strategi.
Hvite nybyggere i Texas tok igjen med samme mynt. De gjennomførte sine egne raid mot indianerne. Fikk de anledning til å angripe indianerleirer, brente de indianertelt, ødela forsyninger, stjal indianerhester og bøffelhuder, tok indianerfanger. Og skjøt ned og drepte indianerkrigere, kvinner og barn. Begge sider hevdet at de hadde gode grunner for sine handlinger.
Indianerne var så dyktige til å stjele hester at nybyggerne noen ganger ikke oppdaget at indianerne hadde vært på ferde før de kom ut fra huset neste morgen. Hestetyvene demonstrerte uforglemmelige oppvisninger i vågal dristighet. En liten gruppe indianere som kom ridende inn på gårdsplassen, drev med seg en flokk hester rett foran øynene på målløse ofre. Andre ganger var raidene ytterst voldelige. «Menn, kvinner, barn og spebarn ble drept, eller barn og kvinner ble tatt til fange, hjem ble ødelagt, og hester stjålet. Noen ganger var det ikke lenger raid. Det var snakk om harde kamper mellom hvite og indianere. Spørsmålet var ikke hvorfor raid fant sted, men hvorfor så mange fant sted.»[4]
Dristighet under raid ga politisk makt
Utvist dristighet under raid var en viktig del av prærieindianernes kultur. «En mann som igjen og igjen viste dristighet under raid steg i prestisje og ble selv leder for indianerraid,» understreket La Vere. På grunn av hans framgang var det mange krigere som støttet ham, og på denne måten fikk han stor innflytelse innad i stammen.
I indianerkulturen var hester personlig eiendom. De ble ikke delt med andre. Indianerne brukte hestene hardt, og levetiden for en hest var kort. Jevnlig tilgang på nye hester var meget viktig. Hvert indianerhushold hadde behov for minst ti hester – fem til å frakte telt og husholdningssaker og fem til bøffeljakt og raid. All den stund prærieindianerne ikke drev med hesteavl, var stjeling den beste og billigste måten å skaffe seg hester på.
Å ta fanger under raid var også en del av prærieindianernes kultur. Siden 1600-tallet hadde det vært tradisjon for å ta fanger og adoptere dem inn i egen stamme for å øke befolkningen. Comanchene raidet andre indianerstammer og tok fanger og slaver flere tiår før hvite europeere kom inn på deres enemarker. Kvinner og små barn var mest ettertraktet. Indianerne anså dem for å være mer tilpasningsdyktige til manuelt arbeid enn menn.
Indianernes liv var hardt og levealderen kort
Indianernes liv var hardt og befolkningens levealder ble sterkt redusert ved sykdom og krig. Comanchene praktiserte polygami, og omfanget økte betydelig i det 19. århundre. Jakt, raid og stjeling av hester var mennenes hovedaktivitet. Kvinnenes hovedoppgaver var å preparere skinn til klær og andre formål, kjøttbearbeiding og matlaging, og pass av store hesteflokker når mennene var på jakt eller tokt.
En prærieindianer konsumerte i gjennomsnitt seks bøfler pr år. Bearbeidingen av bøffelhudene var både arbeidskrevende og tungt og falt på kvinnene. Jo flere koner en kriger hadde råd til, jo flere preparerte huder kunne husholdet produsere.[5] Når slaver ble erobret i krig eller under raid, ble de satt til samme type arbeid som kvinnene.
Antall indianerraid i Texas avtok i 1870-årene. Hærens kampanje mot indianerne i Red River-området i nord-Texas i 1874–1875 fjernet indianertrusselen mer eller mindre for godt.[6]