Knud Salve Knudson – lojal sørstatssoldat eller desertør?

Sønnen til Salve Knudson, Knud Salve Knudson fra gården Øvre Ramse i Tovdal i Aust-Agder, ble innkalt til verneplikt i sørstatshæren den 29. august 1862. Han var 32 år gammel og ble menig i kompani E., 2. Texas infanteri. Kone og to små barn flyttet hjem til hennes foreldre.

I januar 1863 ble han overført sammen med en rekke andre menn fra Tyler i Smith County til Camp Maury i nærheten av Yazoo City i Mississippi.[1] Ifølge obersten som hadde ansvaret for de nye rekruttene, var han blitt tildelt svært dårlige rekrutter. Mange burde vært fritatt på grunn av fysiske mangler. Det største problemet, hevdet obersten, var deres manglende vilje til å kjempe for sørstatene. Bortimot tjue mann av de mest kampdyktige hadde desertert.

Knud Salve i slaget ved Vicksburg

I mars 1863 ble Knud Salve syk og innlagt på sykehus. I april ble regimentet overført til Camp Timmons i nærheten av Vicksburg. Unionsgeneralen Ulysses S. Grant var på vei sørover med troppene sine. Vicksburg lå slik til geografisk og militærstrategisk at det ville bli hard kamp om kontrollen av byen.

I mai ble 2. Texas infanteri en del av det massive forsvaret av Vicksburg. 30 000 soldater sto klare til å ta imot Grant da beleiringen begynte. Men allerede før det første skuddet falt, hadde sørstatshæren lite mat og ammunisjon. I løpet av kort tid omringet unionshæren hele byen og begynte et 40 dagers massivt artilleribombardement tjuefire timer i døgnet.

Sørstatshæren overga seg

Den 3. juli sendte øverste ansvarlige for sørstatshæren, generalløytnant Pemberton, et hvitt flagg gjennom rekkene. General Grant forlangte betingelsesløs kapitulasjon. Grant måtte imidlertid erkjenne at det ikke var mulig å finne transport til så mange krigsfanger til fangeleirer i nord på kort tid. Kanskje var fangene så trøtte av krigen at de ville fortelle demoraliserende historier i sør? Han gikk med på at soldatene skulle gis amnesti.

Sørstatssoldatene undertegnet ed

Før de slagne soldatene fikk lov å dra sørover, måtte hver soldat undertegne et dokument i to eksemplarer – et eksemplar for unionshærens arkiv og et eksemplar for soldaten. Knud Salve Knudson kapitulerte sammen med regimentet sitt den 4. juli 1863. Den 7. juli undertegnet han ed på at han aldri mer skulle ta opp våpen mot Amerikas Forente Stater, og aldri mer gjøre tjeneste i sørstatshæren.[2] Erobringen av Vicksburg har blitt karakterisert som den kanskje viktigste strategiske seieren for nordstatshæren under krigen.[3]

Ny innkalling til tross for avlagt ed

I håp om at soldatene ville vende tilbake, innvilget sørstatshæren soldatene permisjon i 40 dager fra og med 17. juli. Først den 29. juli var Knud Salve Knudson tilbake i Tyler, hvor han fikk utbetalt $23,08 i lønn. I oktober fikk han brev om å møte i Houston, men unnlot å møte. I november ble det registrert i Camp Slaughter at han ikke hadde møtt, og den 26. mars 1864 ble han registrert som desertører.

Vervet Knud Salve seg igjen eller var han desertør?

Hvorvidt Knud Salve var desertør eller vervet seg i en annen sørstatsenhet, er fortsatt ikke avklart. Mange år senere søkte Knud Salve Knudson om soldatpensjon. I søknaden hevdet han at han hadde vervet seg i «Johnson’s Battalion» etter at han kom hjem. En soldat som var sammen med ham der, hevdet at han første gang hadde møtt Knudson ved Fort Washita i Indianerterritoriet i 1864. Senere hadde de gjort tjeneste sammen i og rundt Houston til krigens slutt. I offisielle sørstatshærdokumenter står han imidlertid fortsatt oppført som desertør.

Familiehistorier forteller så mangt

I en familiehistorie om Knudson-familien drøftet Betty Knudson Edgar hva som egentlg skjedde med Knud Salve Knudson under borgerkrigen. I hundreåret etter krigen var det en sterk tendens til romantisering av borgerkrigen, registrerte hun. Dersom familier kunne dokumentere at en av deres hadde deltatt i borgerkrigen på sørstatenes side, ble det fortalt med stolthet til alle som ville høre. Antagelig ville historiene om soldatenes mot og forsakelse ha overrasket soldatene selv. I så måte var ikke etterkommerne til Knud Salve Knudson noen unntagelse.

Fire fortellinger om hvorfor Knud Salve overlevde krigen

Det finnes fire fortellinger om hvordan Knud Salve overlevde krigen. I en versjon ble han under slaget ved Vicksburg reddet av salmeboken han alltid hadde i brystlommen. Da han tok opp salmeboken etter at slaget var over, falt det en kule ut av den.

En annen historie fra slaget ved Vicksburg gikk ut på at han unngikk å bli hardt såret på grunn av en tykk, håndlaget lommebok. Den inneholdt en liten ring han hadde kjøpt til datteren Tomena. Etter slaget fant han et hull i lommeboken. Ringen var bare en liten gullklump. Han var blitt truffet, men reddet livet på grunn av lommeboken og ringen.

I en tredje fortelling fortelles det at han så vidt unngikk å bli drept av en kule i hodet. Dette skal ha skjedd under slaget ved Shiloh. Problemet med fortellingen et at Knud Salve ikke hadde vervet seg ennå da slaget ved Shiloh fant sted den 6. og 7. april 1862. I en fjerde familiehistorie ble det fortalt at Knud Salve etter slaget ved Vicksburg tilbrakte resten av krigen i en krigsfangeleir i nordstatene. Han overlevde på dårlig hestekjøtt, muggent brød, og store mengder sukker.

Betty Knudson Edgar får godt fram at muntlige kilder har sine begrensninger. Men, kommenterer hun, for mange av etterkommerne var kanskje slike historier likevel lettere å akseptere enn at Knud Salve fortsatt sto oppført som desertør i sørstatshærens arkiver?

Norske immigranter arrestert som forrædere mot sørstatenes sak

Hvis Knud Salve Knudson vervet seg igjen i 1864, har det sannsynligvis skjedd etter at han og noen andre nordmenn ble arrestert som forrædere mot sørstatenes sak første pinsedag i 1864. Mange i nord-Texas og den nordre delen av øst-Texas var motstandere av å gå ut av Unionen. Ved den minste mistanke om at noen ikke helhjertet støttet sørstatenes kamp for å opprettholde slaveriet, erklærte patriotiske naboer dem for å være forrædere.[4]

Første pinsedag i 1864, på nabogården til Wærenskjold-familien i Four Mile Prairie, kom en gjeng menn ridende som kalte seg «countymilitsen». De tok til fange sheriff Read, dommer McReynolds, svogeren til sheriffen, Jo Holcomb, Jeff Davis samt fire nordmenn – Wilhelm Wærenskjold, Knud Salve Knudson, A. Knudson og G. Sheafstad.

Fangene ble brakt til Canton, hovedsetet i Van Zandt County. Siden det var søndag, var det ingen myndigheter til stede. Etter overnatting ute i det fri, ble fangene ført videre til Tyler i Smith County. Her noterte en sersjant at tolv fanger var blitt brakt inn. Major James M. Taylor, leder for rekrutteringskontoret, forsvarte fangene. Alle hadde militærpapirene sine i orden. Ingen av dem var desertører.

Fire amerikanere ble hengt, fire norske slapp så vidt unna

Dette ble ikke tatt vel imot av mobben som hadde samlet seg. Mobbens raseri var først og fremst rettet mot Read, McReynolds, Joe Holcomb og Jeff Davis. For å beskytte dem mot mobben, låste major Taylor dem inne i et rom i andre etasje. Men mobben brøt seg inn og tok de fire med seg. De ble marsjert ut av byen. I skogen på veien i retning Canton ble de hengt i furuskogen.[5]

De fire nordmennene ble transportert fra Tyler til Shreveport i Louisiana. Her ble det raskt avklart at Knud Salve Knudson var en løslatt krigsfange under ed fra Vicksburg. Han var ikke en utvekslet fange. Wilhelm Wærenskjold ble imidlertid tvunget til å verve seg, men ble dimittert etter kort tid.

Etter denne episoden forsto begge at de ikke lenger var trygge hjemme i Van Zandt County. Knud Salve Knudson meldte seg til tjeneste i Johnsons bataljon. Wærenskjold flyktet til Bosque, hvor han oppholdt seg til våren 1865.

Skjedde det slik som fortalt ovenfor? Sannsynligvis, men virkelig gode primærkilder som kan bekrefte eller avkrefte hendelsesforløpet, foreligger ikke på det nåværende tidspunkt.


[1] Betty Knudson Edgar, From Generation Unto Generation, Part I. Histories of Salve Knudson, Tellef Tergerson, and Knud Salve Knudson, utgitt privat 1996. Kopi Bosque County Collection.
[2] Knud Salve Knudson bekreftet: “I will not take up arms again against the United States, nor serve in any military police or constabulatory force in any fort, garrison or field work, held by the Confederate States of America, against the United States of America, nor as guard of prisons, depots or stores, nor discharge any duties usually performed by Officers or soldiers, against the United States of America, until duly exchange by the proper authorities.” Betty Knudson Edgar, From Generation Unto Generation, Part I. Histories of Salve Knudson, Tellef Tergerson, and Knud Salve Knudson, utgitt privat 1996. Kopi Bosque County Collection.
[3] James McPherson, Battle Cry of Freedom. The Civil War Era, Oxford University Press, New York, 1988, s. 626–638.
[4] Richard B. McCaslin, Tainted Breeze. The Great Hanging at Gainesville, Texas 1862, Louisiana State University Press, Baton Rouge, 1994; David Pickering og Judy Falls, Brush Men and Vigilantes. Civil War Dissent in Texas, Texas A&M University Press, College station, Texas, 2000.
[5] Clair Hines, «A Personal Civil War: The Murder of Wilhelm Warenskjold”, NAHA, årgang 35, 2000, s. 37–89.

Rull til toppen