Den norske slooper-kolonien i svartskogen

Den 26. oktober 1825 foretok De Witt Clinton, guvernøren i New York, den offisielle åpningen av Erie-kanalen. Åpningen fant sted da dampskipet «Seneca Chief» passerte gjennom tvillingslusene ved Lockport.[1] Bare fem dager tidligere, den 21. oktober 1825, hadde flesteparten av de norske immigrantene fra «Restauration» gått ombord i et dampskip i New York som brakte dem til Albany. Kvekersamfunnet i New York City bidro med seks dollar per person til dekning av reisekostnader til Orleans County. Etter at gruppen ankom Rochester, fortsatte de vestover til Holley, stoppestedet som lå nærmest reisemålet.

Førti acres til hver?

I november var gruppen framme på eiendommene Cleng Peerson hadde kjøpt. Historikere som har skrevet om de første norske immigrantene, hevder ofte at alle voksne menn ble tildelt 40 acres jord og at de betalte 5 dollar per acre for jorda. Rasmus B. Anderson skrev at nordmennene kjøpte jorda fra Joseph Fellows for fem dollar per acre, «men siden de ikke hadde penger til å betale med, aksepterte Mr. Fellows at de skulle betale beløpet gjennom ti årlige avdrag.»[2] De fleste kjøpte jorda på kreditt.   

Det var Ole Rynning som i 1838 første gang hevdet at de norske nybyggerne i Kendall-kolonien kjøpte 40 acres jord for fem dollar per acre. «To av Følget, som vare Qvækere, nedsatte seg i Rochester. Een av disse ved Navn Lars Larsen, boer endnu der. De Øvrige kjøbte sig Land 5 Mile nordvest for Rochester i Morri. Her maatte de give fem Daler for Ækkeren, men da de ikke havde Penge til at betale med strax, skulde Betalingen erlægges terminviis i ti Aar. Enhver kjøbte omtrent 40 Ækker. Landet her var tæt bevoxet med Skov og tungt at rødde. De første 4 à 5 Aar vare derfor meget møisommelige for disse Folk.»[3] Eiendomskjøpene var helt klart mer komplisert og varierte. Alle eiendommene hadde ulik størrelse.

Svartskogen var tung å dyrke

Jorda Peerson hadde kjøpt, lå i et sumpaktig og sterkt skogbevokst område. «Svartskogen i nord» var så tett at dagslyset hadde vanskelig for å trenge igjennom til skogbunnen selv midt på dagen. I våte perioder ble jorda enkelte steder oversvømt av vann. Området hadde ingen hvite nybyggere før 1812.

Gruppen med norske immigranter som kom i november 1825, representerte et betydelig sprang i antall innbyggere. Nordmennene sto foran et kolossalt arbeid med «å brøyte seg rydning i svarteste skog». De kom først fram i november. Det var da altfor sent til å dyrke noe som helst. Hovedregelen blant amerikanske nybyggere var at de som bosatte seg på et nytt sted om høsten, måtte ha tilstrekkelig med penger til å kunne kjøpe mat og andre nødvendige ting til de fikk neste års avling i hus.  

Smalhans preget den første vinteren i Amerika

Den første vinteren var knallhard for «slooperne». Flere tiår senere, i 1871, skrev nybyggeren Henrik Christophersen Hervig (Henry Harwich), at de alle var fattige da de kom til eiendommene i skogen. De norske immigrantene var ikke fattige da de forlot Norge, men de var heller ikke rike. De forlot Norge i juli og ankom bestemmelsesstedet i november. Nesten alle hadde da brukt opp ressursene de rådde over. Den vinteren var det svært trangt og fattigslig i tømmerhuset Cleng Peerson hadde fått bygd. Immigranter som fortsatt hadde penger, kom atskillig bedre gjennom den første vinteren enn naboer med lite eller ingen penger.

Mange blant de norske nybyggerne ble rammet av sykdom og døde de første årene etter ankomsten. I sumpområder var det mye stillestående vann som ga myggen gode vekstmuligheter, og myggen spredde feber og malaria. Nordmennene hadde ingen erfaring med malaria og hadde liten motstandskraft mot sykdommen.

Språkproblemene var store det første året

De norske immigrantene hadde store kommunikasjons- og språkproblemer. De kunne ikke språket og hadde en tendens til å søke trygghet blant andre nordmenn. Det var bare Cleng Peerson og Lars Larsen Geilane som kunne engelsk til en viss grad.[4] Allerede den første vinteren i Kendall erkjente Lars at han antagelig ville ha atskillig bedre muligheter som skipsbygger i Rochester enn som bonde i svartskogen. Han var tross alt utdannet skipsbygger og hadde praktisert dette yrket i Stavanger før emigrasjonen. Etternavnet ble endret til Larson og Lars begynte som kanalbåtbygger i Rochester og bygde hus for seg selv og familien i Atkinson Street nr. 19 (senere nr. 37). Da Larson druknet på Erie-kanalen under mystiske omstendigheter i 1845, var han fortsatt båtbygger og eier av kanalbåter.

Kvekere, kvekersympatisører eller haugianere?  

Blant immigrantene i 1825 var Lars og Martha Larsen aktive kvekere. De ble raskt medlemmer av kvekersamfunnet i Rochester. Larson hadde med seg et introduksjonsbrev fra Vennene i Stavanger. Under det månedlige møtet i Vennesamfunnet i Rochester den 26. mai 1826 ble medlemskapet hans diskutert og akseptert.[5]

Blant norske og amerikanske historikere har det vært en tendens til å hevde at de fleste passasjerene om bord i «Restauration» i 1825 utvandret fordi de var kvekere og forfulgt av kirken. Ifølge Svein Ivar Langhelle var det «berre eit par i fylgjet som kom til å halde seg til den tradisjonelle lutherske læra, noko som tydeleg viser dissenterpreget blant desse første emigrantane.»[6] Mange om bord var negative til den offisielle norske kirken.  Rasmus B. Anderson hevdet at Lars Larson, Rossedal- og Olson-familiene var kvekere. Men det var også «noen blant de første norske immigrantene som ikke hadde særlig sterke religiøse overbevisninger, og som var agnostikere.»[7]

Rosdail hevdet at tjuesju av passasjerene om bord i «Restauration» var kvekere. Til kvekergruppen regnet han familiene til Cornelius Nielsen Hersdal, Johannes Jacobsen Stene, Daniel Stensen Rossedal, samt Martha Jørgensdatter, som giftet seg med Lars Larson. Dessuten regnet han med søsteren til Lars Larson, Siri Larsdatter Geilane, Ole Johnsen Eide, Halvor Iversen Revheim, Knud og Jacob Anderssønner, Ole Olsen Hetletvedt, Henrik Cristophersen Hervig og hans søster Bertha, og Niels Nielsen Hersdal.[8]

Ifølge overlevert familietradisjon var Ole Olsen Hetletvedt allerede i ung alder medlem av Vennesamfunnet. Ifølge Gunleif Seldal var Ole Hetletvedt haugianer og lutheraner hele sitt liv. Tormod Jensen Madland, Johannes Jacobsen Stene, Cornelius Nielsen Hersdal og Daniel Stensen Rossedal var svært positivt innstilt til kvekerlæren, men ikke desto mindre ble barna konfirmert i Den norske statskirken.[9] Halvor Iversen, som var sønn av en kveker, var ikke konfirmert. Han ble tatt opp som medlem av kvekersamfunnet i Rochester i 1833. Ole Johnsen Eide ble tatt opp som medlem av kvekersamfunnet i Farmington under et vennemøte i 1826. Da han vendte tilbake til Norge i 1828, ble han tatt opp som medlem av Vennesamfunnet i Stavanger.[10]

Det var mange grunner til å emigrere

Det var først og fremst håndverkerfamilier som emigrerte. Men religionsfrihet var ikke den eneste grunnen til at de emigrerte, hevder Gunleif Seldal. Flere hadde personlige motiver for å søke det ukjente. Kjøpmann Simon Lima hadde slitt med stadig tilbakevendende økonomiske problemer. Han hadde blant annet fått bot av myndighetene for å låne ut sine handelsprivilegier som kjøpmann til andre folk som drev handel, men som ikke hadde kjøpmannsrett. Endre Salvesen Lindland (Andrew Dahl) hadde også økonomiske problemer. Han var opprinnelig bonde i Sokndal sogn sør i Rogaland. Han kjøpte og solgte flere gårder og hadde alltid gjeld. Rundt 1821 ga han opp og flyttet til Stavanger. Da han emigrerte til Amerika, forlot han en gravid kone og sju barn. Eldstebarnet var femten år.

Aanen Toresen (Oyen Thompson) var husmann under gården Orstad i Klepp i Rogaland. Fattigdom og mulighetene for en bedre framtid var antagelig hans hovedmotiv for å emigrere. Torsten Olsen Bjorland utvandret fordi han var misfornøyd med arveskiftet etter foreldrene. Offisielle dokumenter om saken bekreftet det Bjorland selv hadde fortalt, konkluderte Seldal. Jacob Slogvig var antagelig påvirket av broren Knud som var kvekersympatisør. Jacob ble senere mormoner og det samme ble Gudmund Haugaas og Andrew Dahl. Kapteinen på «Restauration», Lars Olsen Helland, hadde vært kaptein på flere skip siden 1818. I 1823 kjøpte Lars sin egen jakt, som forliste samme år. Han var far til to barn født utenfor ekteskap med to forskjellige kvinner, det siste barnet så sent som i 1823. Kanskje var det beleilig å kunne dra på langfart og være borte fra landet i lengre tid, spør Seldal.

Religiøse ildebranner og religionsfrihet i praksis

I den vestlige delen av staten New York var det i disse tiårene et stort og bredt tilbud fra gamle og nye protestantiske retninger. De norske immigrantene kom midt under «Den andre store vekkelsen». Hovedretningene innen amerikansk protestantisme rundt 1800 var kongregasjonalisme, episkopalisme og presbyterianisme. Ved folketellingen i 1850 var antall medlemmer innen disse tre trosretningene fallende. Det var metodistene og baptistene som opplevde sterkest medlemsvekst.

Nordmennene møtte også mer sære og tallmessig mindre sekter i den vestlige delen av New York.[11] Den mest innflytelsesrike på lengre sikt var «De Siste Dagers Hellige». Fjorten år gamle Joseph Smith hevdet i 1820 at han hadde fått besøk av Gud selv og Jesus Kristus ikke så langt fra Palmyra i New York. I mormonernes kirkehistorie kalles denne begivenheten «Den Første Visjonen». Det blir videre fortalt at Joseph Smith fikk besøk av engelen Moroni i 1827. Engelen ga ham et sett med gullplater med tekstene til Mormons bok. «Jesu Kristi kirke» ble etablert i Fayette i New York 6. april 1830, men etter en senere åpenbaring endret Smith navnet til «Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige». Den nye læren, basert på Mormons bok, sto i sterk kontrast til den herskende kalvinismen i New England. I 1840-årene fikk mormonismen innpass blant norske immigranter i Illinois, Iowa og Wisconsin.  

Den første norske kolonien vest i New York var mislykket

Så lenge de norske immigrantene bare forsto norsk, var det få blant dem som deltok på amerikanske vekkelsesmøter. De hadde nok problemer med å skaffe seg det daglige brød. Framtiden fortonte seg ikke særlig lys. Når de sendte brev til slekt og venner i Norge skinte skuffelsen over hverdagen i New York igjennom både på og mellom linjene. Svært få nordmenn følte seg fristet til å utvandre i deres fotspor.

Det var sykdom, død og brylluper i den norske kolonien de neste årene. Tormod Jensen Madland døde i 1826 og kona Siri i 1829. Datteren Guri (Julia) giftet seg med Gudmund Danielsen Haugaas i 1826, og den andre datteren Serine giftet seg med Jacob Andersen Slogvig i 1831. Aanen Thoresen (Oyen Thompson) og yngste datteren Birthe Karine døde i Rochester i 1826. Cornelius Nielsen Hersdal, svogeren til Cleng Peerson, døde i 1833. Enken Kari Pedersdatter satt igjen med ansvaret for sju barn i alderen tjue år til mindre enn ett år.[12]

I den amerikanske folketellingen i 1830 fant Gunleif Seldal at det fortsatt bodde seks slooper-familier i Murray (senere Kendall): fem personer i familien til Cornelius Nielsen Hersdal (Cornelius Wilson); fem personer i husholdet til Niels Thoresen (Nelson Thompson); åtte personer hos Daniel Stensen Rossadal (David Rosedal); fire personer i familien til Henrik Christophersen Hervig (Handry Hannick); fire personer hos Niels Nielsen Hersdal (Nelson Wilson) og fire personer i familien til Gudmund Danielsen Hougaas (Goodman Donolson). Blant andre norskfødte i Murray i 1830 var Andreas Knudsen Stangeland (Andrew Standart). Det var han som reiste med Cleng Peerson høsten 1824. Han hadde giftet seg med Susan Cary i 1826.

Flere immigranter gjorde som Lars Larson; de bosatte seg i Rochester. Ole Johnson, halvbror til Martha Larson, var snekker og arbeidet noen år som båtbygger sammen med Lars Larson. Halvor Iversen (Revheim) arbeidet også for Lars Larson i Rochester i mange år. Ifølge folketellingen for 1830 bodde Simon Lima med kone og datter i Rochester.[13]

Torsten Olsen Bjorland flyttet til Michigan i 1829, hvor han lærte skomakerfaget, men vendte tilbake til Murray i 1833. Ole Olsen Hetletvedt dro til Niagara Falls for å finne arbeid og fikk ansettelse i en papirmølle. Rundt 1829 giftet han seg med amerikanske Sarah Porter Chamberlain. I 1832 giftet Andrew Dahl seg med Johanna Johnsdatter, enken etter Svend Aasen. Dahl hadde forlatt sin kone i Stavanger. Hun levde fortsatt der, men i stor fattigdom.[14]

Cleng Peerson dro på ny utferd mot vest

Strømmen av nybyggere fra New England-statene vestover til Mississippi-dalen vokste i begynnelsen av 1830-årene. Cleng Peerson dro på oppdagelsesferd til de nye statene Michigan, Illinois og Wisconsin våren 1833. Da han vendte tilbake til den norske kolonien i Kendall, var han full av lovord om landet og jorda han hadde sett langs Fox River i La Salle County i staten Illinois. I midten av 1830-årene brøt mange slooper-familier opp fra Kendall og fulgte Cleng Peerson til Fox River. Her var jorda atskillig bedre. Den nye kolonien ble anbefalt på det varmeste i brev hjem til Norge. Anbefalingene bidro til et gjennombrudd for emigrasjon fra Norge til Illinois i 1836 og 1837.  


[1] Ronald E. Shaw, Erie Water West. A History of the Erie Canal 1792–1854, Lexington, Kentucky, 1966.
[2] Rasmus B. Anderson, The First Chapter of Norwegian Immigration, 1895, s. 77. Se også George T. Flom, A History of Norwegian Immigration the United States, Iowa City, Iowa, 1909, gjenopptrykk Heritage Books, Bowie, Maryland, 1992 s. 48.
[3] Ole Rynning, Sandfærdig Beretning om Amerika til Oplysning og Nytte for Bonde og Menigmand. Forfattet af En norsk, som kom derover i Juni Maaned 1837, Christiania 1839, s. 6.
[4] Henry J. Cadbury, “The Norwegian Quakers of 1825”, The Harvard Theological Review, årgang 18, nr. 4, oktober 1925, s. 293–319; Rasmus B. Anderson, The First Chapter of Norwegian Immigration, s. 185.
[5] Richard L. Canuteson, “Lars and Martha Larson: “We Do What We Can for Them”, NAHA, årgang 25, 1972, s. 158.
[6] Svein Ivar Langhelle, Tysvær. Slik levde dei. Frå 1820 til 1920, Bind 9, utgitt av Tysvær kommune, Dreyer Bok, Stavanger 1997, s. 252.
[7] Rasmus B. Anderson, First Chapter of Norwegian Immigration, 1895, s. 396.
[8] J. Hart Rosdail, The Sloopers, Their Ancestry and Posterity, 1961, s. 9.
[9] Gunleif Seldal, «The Sloopers», foredrag under Cleng Peerson Conference, Bosque Museum, Texas, oktober 2015, s. 12.
[10] Rosdail, The Sloopers, s. 48, s. 51.
[11] Edwin Scott Gaustad, A Religious History of America, New Revised Edition, Harper & Row, San Francisco, 1990, s. 134–136.
[12] Gunleif Seldal, «The Sloopers», oktober 2015, s. 32.
[13] Gunleif Seldal, «The Sloopers», s. 29, 32.
[14] Gunleif Seldal, «The Sloopers», s. 34.

2 hendelser på “Den norske slooper-kolonien i svartskogen”

  1. Tilbakeping: Nordmennene i Fox River og mormonismen - clengpeerson.no

  2. Tilbakeping: Cleng Peerson og de første emigrantene fra Norge til staten New York -

Stengt for kommentarer.

Scroll to Top